BOOBS, I DID IT AGAIN!

Like sikkert som at sevjen stiger i trærne hver vår, er det at et par oppblåste pupper, kombinert med ordentlig dårlig pop, dukker opp i en musikkvideo. Jeg har utrolig nok klart å utsette eksponeringen for Lene Alexandras tidlige sangstunt. Men til slutt brøytet brystene seg fram på YouTube, og jeg fikk Øiens tidligere bowlingballer midt i fleisen mens hun lirte av seg noen hårreisende rim som medførte akutt lammelse i begge hjernehalvdeler (og sannsynligvis ble skrevet i samme tilstand).

Jeg innrømmer det: Jeg er en av disse som gidder å irritere seg over å se og høre hennes brystbølgende «My boobs are OK», Carmas vaskerivoldtekt av Lene Marlins «Unforgivable Sinner», Aylars smertefulle «Boys Boys Boys»-kopi og ikke minst Linni Meisters nasalelektroniske «My ass». For i kjølvannet av disse rundene med musikalsk brekkmiddel tilsatt containerlass med kunstig søtningsstoff, kommer alltid en hel bråte med bråk.

«Big Brother» booker virkeligheten gjennom modellbyråer, barn drømmer om silikonpupper, og dydige samfunnsborgere mener damer bør beholde klærne på. Jeg blir bekymret når 12-åringers største drøm er å bli glamourmodeller, samtidig som jeg får lyst til å banke inn vett med balltre når lensmenn og fremskrittsmenn mener at lettkledde damer som blir voldtatt kan skylde seg sjøl - i hvert fall litt. Eller skylde på forbildene som fyker rundt i flortynne filler og flekser med stemmebåndene.

Da toppidrettsutøverne Mia Hundvin og Kari Traa valgte å brette seg ut i blader i svett sportsundertøy, uteble heller ikke reaksjonene. Som rollemodeller for dagens unge, mente blant annet likestillingsdirektøren at idrettsdamene burde signalisere vellykkethet uten å kle av seg. Men når glamourmodellene gjør det samme, har vi sluttet å løfte på øyenbrynene. Kanskje er det botoxen som stopper oss.

Paradokset er at mens Hundvin og Traa har bevist flerfoldige ganger at de har haugevis med talent, selv med klærne på, er puppedamene kjent kun for å kunne krumme en kunstig kropp. Nå viser de dessuten at det er en gunstig vei til stjernestatus og sangkarriere. Men skal vi noen gang få tatt et oppgjør med objektifiseringen av kvinner, må vi bryte ned logikken som tilsier at en kvinne bare er en kropp. Kvinner skal selvfølgelig få være kropp også, men for å gå over fra svart-hvitt til full regnbueskala, må vi nødvendigvis ha nyansene på banen.

Fenomenet syngende puppedamer slår ikke noe slag for nyansene. Samantha Fox startet sjangeren. Hun var den første som bare var kjent for bryst - og som så mente det kvalifiserte til sangstjernestatus. Etter henne kom en rad med toppløsmodeller på «S» (Sabrina, Stacey Q) som ville synge, og som til og med rakk å gi ut flere singler før de og platekjøperne skjønte at de sugde.

Nå blomstrer musikkanalens videoer med bevrende bakender og bølgende brystpartier. Og unntaksvis kan kvinnen inni kroppen synge også. 20 år med puppepopevolusjon har altså banet vei for «stjerner» med navn som Aylar og Linni, som gjerne synger coverversjoner av Sabrina. Og mens Pink, som faktisk er kjent som musiker, supplerte «Stupid Girls» som en ironisk kommentar til kroppspopen, snublet Øien fullstendig i sin egen oppblåsthet med «My boobs are OK».

Om målet kun er oppmerksomhet - da er oppdraget svært vellykket og det er bare å innse at jeg har gått rett i fella. Neste gang en glamourmodell åpner gapet, er målet mitt å ignorere det fullstendig.

Men kanskje er det bare å innse at det er vanskelig å overse to liter med silikon som skjelver i sur sang?



(Etter original som stod i Fevennen mai 2007 - derfor noe utdaterte referanser...)

THE BIG BANG

Av og til skal det mye til før en ser realityseriene i øyene. For min del krevdes et skikkelig slag i skallen og en snøstorm for å komme på nett med min indre trashoholiker. Veien til åpenbaring var lang, og langt fra smertefri. Den begynte slik:

En snødynket kveld snørte jeg på meg miniskiene og småbannet meg ned til sentrum. På plass på puben med en gjeng fredagseuforiske kolleger kjørte vi høy halvliterføring et par runder før vi fant ut at det var på tide å teste pup-til-pub-føret. Det var da det gikk galt.

Miniskiene sviktet. Jeg mistet bakkekontakten. Omringet av myke måkekanter klarte bakhodet mitt å banke seg inn i hard betong. Lyden av kranium mot mur klorte seg inn øregangene. Deretter er kvelden noe uklar.

Der og da dro jeg den sedvanlige avledningsmanøveren for flaue situasjoner: Le høyt og evakuere til nærmeste bar. Der rakk vi å bestille en ny runde før en klarsynt vakt pirket meg på skuldra. I mangel av øyne i nakken hadde jeg oversett den stadig voksende flekken med blod som bredte seg i den blonde hårsåta.

Ventetiden på taxi til legevakta var tre timer. Noen mobile samaritanere svippet derfor meg og støttekontakten for anledningen (naboen) hjem. Hun tørket blod, overvåket oppkastseanser og kjørte telefonterror mot legevakta. Dommen derfra stod rødt på hvitt laken neste dag: Hjernerystelse.

Fastlegen fastsatte straffen til følgende: Én uke i total ro. Så langt, relativt godt! Men de neste vilkårene var verre: Null, niks og nada TV-titting, skjermstirring eller lesing.

Så der lå jeg. Skallen kjentes som en dårlig vedlikeholdt vannseng fra 80-tallet. Hjernen skvulpet rundt i høy sjø og tvang tankene mot øst-europeiske danseband og danskebåten. Begge deler gjør meg uvel. Sammen var de brekningsdynamitt.

Ute falt snøen kjappere enn KrFs samlede front. Den siste vedkubba var gått opp i røyk. Ytterdøra var i ferd med å bli like vanskelig å forsere som K2 og i frysen lå én pizza i iskald ensomhet. På radioen meldte de om overhengende fare for sammenraste tak og strømbrudd. Jeg var litt bekymret. Og kjedet meg.

Mandag rykket redningsstasjonen pappa ut med mat og ved og foretok en utgravning av ytterdøren.

Tirsdag holdt jeg på å omkomme av kjedsomhet. Etter fire dager i senga hadde hjernen satt sjøbein, men rundt regnet 60 timers sjelegranskende glaning i taket hadde ikke medført noen skjellsettende avsløringer. Verken om taket eller meg selv.

Onsdag kunne jeg spillelistene på samtlige radiokanaler. Jeg var desperat nok til å strikke – selvfølgelig uten å se på den svimlende pinnedansen. Seks glattstrikkede skjerf med små skavanker senere var jeg likevel lei.

Abstinenssymptomene hadde vist seg sporadisk siden jeg gikk glipp av «The City» og «The Hills» den første søndagen. Påfølgende fredag kunne jeg ikke undertrykke dem lenger. Hjernen var klar, men kroppen var klam: Jeg hadde gått en uke uten de vanlige brukerdosene av sørgelige såper og sleipe sladderblader – og uten et eneste søk på verdensveven. Jeg visste ikke en gang hvordan det gikk med leppestiften til Maria Montazamy.

Men nå går jeg lysere tider i møte. Innsikt er oppnådd, avhengigheten erkjent og hjernen ikke lenger rystet. Igjen har jeg sjansen til å bedøve den med bedriten trashkultur i beste, nestbeste og verste sendetid.

(Fritt etter lørdagssignatur i Fevennen mars 2007. Den gang en sann historie.)

BAK FACEBOOKFASADEN

Folk flest har misforstått hvordan de skal bruke statusfeltet på Facebook. Heldigvis har jeg skjønt det. Jeg vil ikke lese om hvor fantastisk fint og flott folk har det: Hvor utrooolig koselig du har det med kona di, at du har vært flink til å trene, eller at datteren din på tre måneder endelig har bæsjet en skikkelig fast klump.

Det finnes internettfora for sånt. Spar meg for det gode!

Det er ikke intimiteten i seg selv jeg har noe i mot. Jeg vil gjerne høre folks innerste hemmeligheter. Men det må jo være juicy. De må være noe som får facefølgerne til å føle seg bedre. At du har syklet tre mil og forbrent 2300 kalorier interesserer meg langt opp på innsiden av ryggraden. Det eneste det gir meg er dårlig samvittighet og en økt bevissthet på hvor mange lag med fett rundt hjertet det er siden jeg selv trente sist.

At du har tatt juleferie og fått hjemmelaget middag av kjæresten, som deretter tok oppvasken og støvsugde, kan du godt skrive på en lapp du legger i peisen dere sitter og nikoser dere foran. IKKE bruk det som nok en strøken facebookfasade.

Jeg får brekningsfornemmelser av idyll – jeg vil oppildnes av bedrag.

Selv oppdaterer jeg statusen ofte og stort sett i utide – garantert med en haug av informasjon facebookfrender flest kan klare seg uten. Men jeg prøver i hvert fall å passe på at de handler om flauser, feil og fanteri. Har man først spist femten kokosboller på én dag, kan man i det minste passe på at det kommer noe godt ut av det: Nemlig andres mulighet til å føle seg bedre enn deg. De færreste har jo spist flere enn fire.

Våkner du på en fremmed sofa i suburbia, etter et nachspiel med det du trodde var kule vampyrer (etter å ha sett 22 episoder av ”True Blood” sammenhengende forut for festen), og finner Vidkun Quislings ”En fører blir til” på bordet foran deg, er det bare å legge kortene på nettet. Mest sannsynlig vil det bidra til at noen føler DERES søndag blir hundre ganger bedre.

Det er bare å innse at det kun er én sann fryd, nemlig skadefryd. Fremkall den i et statusfelt nær deg. Nå!

IDIOTFELLEN

Når du har kjent finanskrisen etse hull i den fra før av anoreksiske overskuddsposten, byttet ut Gilde med First price og tørket deg bak med resirkulert grovpapir, er det vanskelig å ha empati med sløserne på skjermen.

Jeg snakker selvfølgelig om «Luksusfellen» på TV3. Jeg klarer ikke å se på det programmet uten at aggresjonen klorer seg knurrende opp fra stemmebåndene før første reklamepause. For menneskene som hjelpes er ikke ressurssvake skoletapere som ikke visste bedre og ble svindlet av en slu, nigeriansk e-postliga. Dette er IDIOTER som har slengt på seg økonomiske skylapper og kjørt full kredittpinne hele veien til konkurs.

I fjor høst, da lommebøkene gikk tomme og konjunkturpilen stupte til bunns, gikk seertallene til «Luksusfellen» til topps. I stedet for å være ute og drikke 40-kroners kaffe, satt 320 000 seere hjemme og fulgte andre menneskers ruin på ruta. Pengebokpornografien var så suksessfull at TV3 nå kjører ny runde med deltakere som er villige til å legge alle kredittkortene på bordet.

I går var det noen stakkarer med 70 000 i inntekt i måneden, hus med leieleilighet, hytte, naust, to biler og campingvogn som felte sine salte tårer. De hadde like godt latt være å åpne regningene og inkassovarslene i et år, for det var så skummelt, snufs. Nå satt de «plutselig» med 1,3 millioner i kredittgjeld og et varsel om tvangssalg av huset på nakken, dobbelsnufs. Og banken ville at de skulle selge hytta, hyyyyl.

HELDIGVIS strakte TV3s eksperter ut en hjelpende hånd til de kjøpelystne som hadde klart å bruke fem ganger så mange penger som de hadde. Det er jo de som virkelig trenger det! Glem oss kvinner og menn i gata som sliter med å balansere budsjettene i null fordi vi tilpasser forbruket etter inntekt og utgifter. Det er jo en crazy bananas idé! Nei, hjelp overforbrukerne! Gi dem først gjeldssanering, deretter SPA-opphold, gratis strøm eller et nytt kjøkken i premie. DET er motiverende det.

Men det ironiske er jo at vi, som selv tuslet slukørede hjem fra kjøpefesten før kortet ble avvist, likevel strømmer til et hjelpeprogram for dem som ble og gikk berserk på kjøpefestens nachspiel.

Og til tross for min evige irritasjon, blir jeg blant de trofast seerne også i 2009. For når virkeligheten klyper oss i armen, gjelder det å holde blikket fast festet på det som er helt absurd.

(Min første, lille irritasjonsversjon stod på trykk i VG Fredag våren 09)

DE EVIGE JAKTMEGGER

((Neste helg skal jeg i bursdagssjøslag til ei venninne. I den anledning føles det riktig å varme opp med dette innslaget, opprinnelig skrevet for Fædrelandsvennen, fra sist fest i samme anledning - for nøyaktig to år siden:))


De siste årene har jeg sett stadig flere av mine venner gå over til fiendens flertallsrekker og bli to - eller til og med tre. Tradisjonen med singelturer til Syden har skrantet kraftig de siste vintrene. Etter fjorårets solslikking døde den helt ut da min siste single barndomsvenninne sviktet meg og ble samboer før brunfargen rakk å flasse av. Siden den gang har jeg gradvis vent meg til å leve som en enslig mohikaner i et hav av tospannstrekkere. Jeg har følt meg litt som jenta i Kiwi-reklamen, midt i en gjeng av nybakte mammaer: Hun som blir ubekvem av all praten om avkom og avføring og heller vil prate om grønnsaker. Ikke at jeg er så opptatt av grønnsaker, men heller det enn sikkel.


Sist helg hadde jeg en åpenbaring. Jeg var invitert i pinnekjøttbursdag til ei venninne som, tradisjonen tro, snart skal gifte seg. Hun er bare to år yngre enn meg, så jeg forventet en fest full av parhalvdeler - klare til å plapre om menn og barn og bryllup. Men fordommene mine forduftet allerede etter den første akevitten.


- Er det noen flere som er single her, spurte ei.


På responsen hun fikk av stive armer i været, skulle en tro hun hadde tilbudt ekstra dessert. Ti av tolv saueslukere rundt bordet strekte opp handa. Og så begynte vi å le.


Det var den befriende latteren fra en minoritet som plutselig har fått regjerningsmakt. Den ene av de stakkars to opptatte reagerte med å erklære seg "nesten singel", siden kjæresten var i Australia for øyeblikket.


Plutselig var vi "in". Det å være singel var snudd fra å sanke sympati til å være misunnelsesverdig. Humøroppsvinget var momentant. Akevittflaska nærmest skled rundt bordet, mens vi gikk over til å snakke om hvor fantastisk rart det var at nettop VI var single.


Ikke så vi ut som om vi hadde falt ned fra et tak. Ikke hadde vi alvorlige sykdommer. Flertallet var til og med sykepleiere - etter sigende menns drømmedameyrke nummer én. Etter den femte akevitten strakk vi oss så langt som til å si at vi nok var kremen av kvinnekrem i vår generasjon: Det var rett og slett uhørt at vi ikke var bondefanget inn i forhold for lenge siden. Så det så!


Så langt, så godt. Hadde dette vært kiosklitteratur, hadde neste avsnitt handlet om hvordan vi gikk ut på byen og jaktet ned de flotteste eksemplarene av det motsatte kjønn og levde lykkelig resten av våre dager.
Det skjedde ikke. I stedet fant vi jaktgeværet til bursdagsbarnets samboer og poserte i totalt ukledelige positurer foran det utstoppede elghodet i stua. Så spiste vi dessert og drakk litt mer akevitt. Og snakket litt mer om hvor fantastisk flotte vi var.


Klokken halv tre på natta sto en 40-årig sykepleier på bordet og spilte ping-pong med lysekrona, mens resten av prakteksemplarene hoppet asynkront til Whitney Houstons åttitallshits og skrek at vi ville danse med noen. Å gå ut glemte vi.


Dagen derpå våknet jeg med tåke i toppen og et elghode ved siden av meg i sengen. Og syntes ikke det var like rart at jeg var singel.

MITT LIV UTEN HUND

Det er med sorg i hjertet, gneldring i ørene og hundehår på klærne jeg må konstatere at en viss fase i livet er nådd: Den hvor venner og kjente så smått begynner å stadfeste sin etableringsstatus med kjøp av kjæledyr.

Selv har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til firbeinte frender. Med fare for å tråkke på veldig mange tær og et par poter, må jeg innrømme at jeg gjerne kan være foruten venner med fler enn to ben.

Mye av min skepsis stammer fra en relativt «fe-fri» barndom. En blokkleilighet i Oslo var et dårlig utgangspunkt for å starte zoologisk have, selv om jeg en stund gjerne ville prøve. Jeg hadde nemlig en klassevenninne med ikke mindre enn én hund, to katter, tre kakaduer, fire hetterotter, tre hamstre, og sist, men langt fra minst: en fem meter lang kvelerslange i glassbur. Alt dette i familiens blokkeleilighet.

Akkurat kvelerslangen fristet lite, mye takket være en traumatisk barnebursdag hvor gjestene ble servert videoopptak av reptilet som inntok sitt månedlige måltid: En levende kanin. Men flere år på rad stod «HaMsTER» skrevet med speilvendte bokstaver på mine ønskelister – noe min mor glatt valgte å overse, til tross for at hun faktisk forstod skriften.

En periode hadde jeg også stehunden Gaute (en stehund er en hund som tilhører steforeldre). Han må dessverre få sin del av skylden for at mitt frynsete forhold til firbeint fauna. Om en ser bort fra det faktum at jeg trodde Gaute var et hundenavn helt opp i tenårene, da jeg fikk et svært pinlig møte med en gutt som het Gaute, hadde terrieren også andre brysomme bivirkninger.

Under mitt første forsøk på en luftetur, fikk Gaute ferten av et eller annet uhyre interessant – mest sannsynlig skrittet til en annen hund – og satte alle fire beina i fart. Og siden jeg var fem år og hadde fått beskjed om å ikke slippe båndet under noen omstendigheter, gjorde jeg ikke det. Resultatet ble en slepetur over grusen og blodige sår på armer og ben. Arrene, både på kropp og sjel, er fremdeles synlige.

Men det verste var alle kjøreturene til hytta på Sørlandet. Jeg måtte sitte foran fordi jeg pleide å bli bilsyk. Det måtte også Gaute, fordi det var der det var plass. Og foruten kreft og epilepsi, som ga Gaute en tidlig tur til de evige jaktmarker, hadde den stakkars hunden også tannstein. For dem som tror at vanlig hundeånde er ufordragelig, kan jeg fortelle at fem timer i bil med tannsteinhundeånde fungerer utmerket som brekkmiddel.

Med disse inntrykkene friskt i minne synes jeg altså det er usjarmerende med snuter både i skrittet og på middagstallerkenen. Jeg skvetter til et lite infarkt hver gang et skarpt bjeff skjærer meg i øret, og jeg ser ikke den humoristiske siden av opptygde vesker og bæsj i skoen.

Derfor liker jeg nå dyr best på Animal Planet. Der er de både utrolig søte og veldig langt unna.

(Fritt etter original jeg skrev i Østlands-Posten 6. nobember 2004 - men jaggu gjelder den ennå)