MITT LIV UTEN HUND

Det er med sorg i hjertet, gneldring i ørene og hundehår på klærne jeg må konstatere at en viss fase i livet er nådd: Den hvor venner og kjente så smått begynner å stadfeste sin etableringsstatus med kjøp av kjæledyr.

Selv har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til firbeinte frender. Med fare for å tråkke på veldig mange tær og et par poter, må jeg innrømme at jeg gjerne kan være foruten venner med fler enn to ben.

Mye av min skepsis stammer fra en relativt «fe-fri» barndom. En blokkleilighet i Oslo var et dårlig utgangspunkt for å starte zoologisk have, selv om jeg en stund gjerne ville prøve. Jeg hadde nemlig en klassevenninne med ikke mindre enn én hund, to katter, tre kakaduer, fire hetterotter, tre hamstre, og sist, men langt fra minst: en fem meter lang kvelerslange i glassbur. Alt dette i familiens blokkeleilighet.

Akkurat kvelerslangen fristet lite, mye takket være en traumatisk barnebursdag hvor gjestene ble servert videoopptak av reptilet som inntok sitt månedlige måltid: En levende kanin. Men flere år på rad stod «HaMsTER» skrevet med speilvendte bokstaver på mine ønskelister – noe min mor glatt valgte å overse, til tross for at hun faktisk forstod skriften.

En periode hadde jeg også stehunden Gaute (en stehund er en hund som tilhører steforeldre). Han må dessverre få sin del av skylden for at mitt frynsete forhold til firbeint fauna. Om en ser bort fra det faktum at jeg trodde Gaute var et hundenavn helt opp i tenårene, da jeg fikk et svært pinlig møte med en gutt som het Gaute, hadde terrieren også andre brysomme bivirkninger.

Under mitt første forsøk på en luftetur, fikk Gaute ferten av et eller annet uhyre interessant – mest sannsynlig skrittet til en annen hund – og satte alle fire beina i fart. Og siden jeg var fem år og hadde fått beskjed om å ikke slippe båndet under noen omstendigheter, gjorde jeg ikke det. Resultatet ble en slepetur over grusen og blodige sår på armer og ben. Arrene, både på kropp og sjel, er fremdeles synlige.

Men det verste var alle kjøreturene til hytta på Sørlandet. Jeg måtte sitte foran fordi jeg pleide å bli bilsyk. Det måtte også Gaute, fordi det var der det var plass. Og foruten kreft og epilepsi, som ga Gaute en tidlig tur til de evige jaktmarker, hadde den stakkars hunden også tannstein. For dem som tror at vanlig hundeånde er ufordragelig, kan jeg fortelle at fem timer i bil med tannsteinhundeånde fungerer utmerket som brekkmiddel.

Med disse inntrykkene friskt i minne synes jeg altså det er usjarmerende med snuter både i skrittet og på middagstallerkenen. Jeg skvetter til et lite infarkt hver gang et skarpt bjeff skjærer meg i øret, og jeg ser ikke den humoristiske siden av opptygde vesker og bæsj i skoen.

Derfor liker jeg nå dyr best på Animal Planet. Der er de både utrolig søte og veldig langt unna.

(Fritt etter original jeg skrev i Østlands-Posten 6. nobember 2004 - men jaggu gjelder den ennå)