BOOBS, I DID IT AGAIN!

Like sikkert som at sevjen stiger i trærne hver vår, er det at et par oppblåste pupper, kombinert med ordentlig dårlig pop, dukker opp i en musikkvideo. Jeg har utrolig nok klart å utsette eksponeringen for Lene Alexandras tidlige sangstunt. Men til slutt brøytet brystene seg fram på YouTube, og jeg fikk Øiens tidligere bowlingballer midt i fleisen mens hun lirte av seg noen hårreisende rim som medførte akutt lammelse i begge hjernehalvdeler (og sannsynligvis ble skrevet i samme tilstand).

Jeg innrømmer det: Jeg er en av disse som gidder å irritere seg over å se og høre hennes brystbølgende «My boobs are OK», Carmas vaskerivoldtekt av Lene Marlins «Unforgivable Sinner», Aylars smertefulle «Boys Boys Boys»-kopi og ikke minst Linni Meisters nasalelektroniske «My ass». For i kjølvannet av disse rundene med musikalsk brekkmiddel tilsatt containerlass med kunstig søtningsstoff, kommer alltid en hel bråte med bråk.

«Big Brother» booker virkeligheten gjennom modellbyråer, barn drømmer om silikonpupper, og dydige samfunnsborgere mener damer bør beholde klærne på. Jeg blir bekymret når 12-åringers største drøm er å bli glamourmodeller, samtidig som jeg får lyst til å banke inn vett med balltre når lensmenn og fremskrittsmenn mener at lettkledde damer som blir voldtatt kan skylde seg sjøl - i hvert fall litt. Eller skylde på forbildene som fyker rundt i flortynne filler og flekser med stemmebåndene.

Da toppidrettsutøverne Mia Hundvin og Kari Traa valgte å brette seg ut i blader i svett sportsundertøy, uteble heller ikke reaksjonene. Som rollemodeller for dagens unge, mente blant annet likestillingsdirektøren at idrettsdamene burde signalisere vellykkethet uten å kle av seg. Men når glamourmodellene gjør det samme, har vi sluttet å løfte på øyenbrynene. Kanskje er det botoxen som stopper oss.

Paradokset er at mens Hundvin og Traa har bevist flerfoldige ganger at de har haugevis med talent, selv med klærne på, er puppedamene kjent kun for å kunne krumme en kunstig kropp. Nå viser de dessuten at det er en gunstig vei til stjernestatus og sangkarriere. Men skal vi noen gang få tatt et oppgjør med objektifiseringen av kvinner, må vi bryte ned logikken som tilsier at en kvinne bare er en kropp. Kvinner skal selvfølgelig få være kropp også, men for å gå over fra svart-hvitt til full regnbueskala, må vi nødvendigvis ha nyansene på banen.

Fenomenet syngende puppedamer slår ikke noe slag for nyansene. Samantha Fox startet sjangeren. Hun var den første som bare var kjent for bryst - og som så mente det kvalifiserte til sangstjernestatus. Etter henne kom en rad med toppløsmodeller på «S» (Sabrina, Stacey Q) som ville synge, og som til og med rakk å gi ut flere singler før de og platekjøperne skjønte at de sugde.

Nå blomstrer musikkanalens videoer med bevrende bakender og bølgende brystpartier. Og unntaksvis kan kvinnen inni kroppen synge også. 20 år med puppepopevolusjon har altså banet vei for «stjerner» med navn som Aylar og Linni, som gjerne synger coverversjoner av Sabrina. Og mens Pink, som faktisk er kjent som musiker, supplerte «Stupid Girls» som en ironisk kommentar til kroppspopen, snublet Øien fullstendig i sin egen oppblåsthet med «My boobs are OK».

Om målet kun er oppmerksomhet - da er oppdraget svært vellykket og det er bare å innse at jeg har gått rett i fella. Neste gang en glamourmodell åpner gapet, er målet mitt å ignorere det fullstendig.

Men kanskje er det bare å innse at det er vanskelig å overse to liter med silikon som skjelver i sur sang?



(Etter original som stod i Fevennen mai 2007 - derfor noe utdaterte referanser...)

THE BIG BANG

Av og til skal det mye til før en ser realityseriene i øyene. For min del krevdes et skikkelig slag i skallen og en snøstorm for å komme på nett med min indre trashoholiker. Veien til åpenbaring var lang, og langt fra smertefri. Den begynte slik:

En snødynket kveld snørte jeg på meg miniskiene og småbannet meg ned til sentrum. På plass på puben med en gjeng fredagseuforiske kolleger kjørte vi høy halvliterføring et par runder før vi fant ut at det var på tide å teste pup-til-pub-føret. Det var da det gikk galt.

Miniskiene sviktet. Jeg mistet bakkekontakten. Omringet av myke måkekanter klarte bakhodet mitt å banke seg inn i hard betong. Lyden av kranium mot mur klorte seg inn øregangene. Deretter er kvelden noe uklar.

Der og da dro jeg den sedvanlige avledningsmanøveren for flaue situasjoner: Le høyt og evakuere til nærmeste bar. Der rakk vi å bestille en ny runde før en klarsynt vakt pirket meg på skuldra. I mangel av øyne i nakken hadde jeg oversett den stadig voksende flekken med blod som bredte seg i den blonde hårsåta.

Ventetiden på taxi til legevakta var tre timer. Noen mobile samaritanere svippet derfor meg og støttekontakten for anledningen (naboen) hjem. Hun tørket blod, overvåket oppkastseanser og kjørte telefonterror mot legevakta. Dommen derfra stod rødt på hvitt laken neste dag: Hjernerystelse.

Fastlegen fastsatte straffen til følgende: Én uke i total ro. Så langt, relativt godt! Men de neste vilkårene var verre: Null, niks og nada TV-titting, skjermstirring eller lesing.

Så der lå jeg. Skallen kjentes som en dårlig vedlikeholdt vannseng fra 80-tallet. Hjernen skvulpet rundt i høy sjø og tvang tankene mot øst-europeiske danseband og danskebåten. Begge deler gjør meg uvel. Sammen var de brekningsdynamitt.

Ute falt snøen kjappere enn KrFs samlede front. Den siste vedkubba var gått opp i røyk. Ytterdøra var i ferd med å bli like vanskelig å forsere som K2 og i frysen lå én pizza i iskald ensomhet. På radioen meldte de om overhengende fare for sammenraste tak og strømbrudd. Jeg var litt bekymret. Og kjedet meg.

Mandag rykket redningsstasjonen pappa ut med mat og ved og foretok en utgravning av ytterdøren.

Tirsdag holdt jeg på å omkomme av kjedsomhet. Etter fire dager i senga hadde hjernen satt sjøbein, men rundt regnet 60 timers sjelegranskende glaning i taket hadde ikke medført noen skjellsettende avsløringer. Verken om taket eller meg selv.

Onsdag kunne jeg spillelistene på samtlige radiokanaler. Jeg var desperat nok til å strikke – selvfølgelig uten å se på den svimlende pinnedansen. Seks glattstrikkede skjerf med små skavanker senere var jeg likevel lei.

Abstinenssymptomene hadde vist seg sporadisk siden jeg gikk glipp av «The City» og «The Hills» den første søndagen. Påfølgende fredag kunne jeg ikke undertrykke dem lenger. Hjernen var klar, men kroppen var klam: Jeg hadde gått en uke uten de vanlige brukerdosene av sørgelige såper og sleipe sladderblader – og uten et eneste søk på verdensveven. Jeg visste ikke en gang hvordan det gikk med leppestiften til Maria Montazamy.

Men nå går jeg lysere tider i møte. Innsikt er oppnådd, avhengigheten erkjent og hjernen ikke lenger rystet. Igjen har jeg sjansen til å bedøve den med bedriten trashkultur i beste, nestbeste og verste sendetid.

(Fritt etter lørdagssignatur i Fevennen mars 2007. Den gang en sann historie.)