En snødynket kveld snørte jeg på meg miniskiene og småbannet meg ned til sentrum. På plass på puben med en gjeng fredagseuforiske kolleger kjørte vi høy halvliterføring et par runder før vi fant ut at det var på tide å teste pup-til-pub-føret. Det var da det gikk galt.
Miniskiene sviktet. Jeg mistet bakkekontakten. Omringet av myke måkekanter klarte bakhodet mitt å banke seg inn i hard betong. Lyden av kranium mot mur klorte seg inn øregangene. Deretter er kvelden noe uklar.
Der og da dro jeg den sedvanlige avledningsmanøveren for flaue situasjoner: Le høyt og evakuere til nærmeste bar. Der rakk vi å bestille en ny runde før en klarsynt vakt pirket meg på skuldra. I mangel av øyne i nakken hadde jeg oversett den stadig voksende flekken med blod som bredte seg i den blonde hårsåta.
Ventetiden på taxi til legevakta var tre timer. Noen mobile samaritanere svippet derfor meg og støttekontakten for anledningen (naboen) hjem. Hun tørket blod, overvåket oppkastseanser og kjørte telefonterror mot legevakta. Dommen derfra stod rødt på hvitt laken neste dag: Hjernerystelse.
Fastlegen fastsatte straffen til følgende: Én uke i total ro. Så langt, relativt godt! Men de neste vilkårene var verre: Null, niks og nada TV-titting, skjermstirring eller lesing.
Så der lå jeg. Skallen kjentes som en dårlig vedlikeholdt vannseng fra 80-tallet. Hjernen skvulpet rundt i høy sjø og tvang tankene mot øst-europeiske danseband og danskebåten. Begge deler gjør meg uvel. Sammen var de brekningsdynamitt.
Ute falt snøen kjappere enn KrFs samlede front. Den siste vedkubba var gått opp i røyk. Ytterdøra var i ferd med å bli like vanskelig å forsere som K2 og i frysen lå én pizza i iskald ensomhet. På radioen meldte de om overhengende fare for sammenraste tak og strømbrudd. Jeg var litt bekymret. Og kjedet meg.
Mandag rykket redningsstasjonen pappa ut med mat og ved og foretok en utgravning av ytterdøren.
Tirsdag holdt jeg på å omkomme av kjedsomhet. Etter fire dager i senga hadde hjernen satt sjøbein, men rundt regnet 60 timers sjelegranskende glaning i taket hadde ikke medført noen skjellsettende avsløringer. Verken om taket eller meg selv.
Onsdag kunne jeg spillelistene på samtlige radiokanaler. Jeg var desperat nok til å strikke – selvfølgelig uten å se på den svimlende pinnedansen. Seks glattstrikkede skjerf med små skavanker senere var jeg likevel lei.
Abstinenssymptomene hadde vist seg sporadisk siden jeg gikk glipp av «The City» og «The Hills» den første søndagen. Påfølgende fredag kunne jeg ikke undertrykke dem lenger. Hjernen var klar, men kroppen var klam: Jeg hadde gått en uke uten de vanlige brukerdosene av sørgelige såper og sleipe sladderblader – og uten et eneste søk på verdensveven. Jeg visste ikke en gang hvordan det gikk med leppestiften til Maria Montazamy.
Men nå går jeg lysere tider i møte. Innsikt er oppnådd, avhengigheten erkjent og hjernen ikke lenger rystet. Igjen har jeg sjansen til å bedøve den med bedriten trashkultur i beste, nestbeste og verste sendetid.
(Fritt etter lørdagssignatur i Fevennen mars 2007. Den gang en sann historie.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar