BAK FACEBOOKFASADEN

Folk flest har misforstått hvordan de skal bruke statusfeltet på Facebook. Heldigvis har jeg skjønt det. Jeg vil ikke lese om hvor fantastisk fint og flott folk har det: Hvor utrooolig koselig du har det med kona di, at du har vært flink til å trene, eller at datteren din på tre måneder endelig har bæsjet en skikkelig fast klump.

Det finnes internettfora for sånt. Spar meg for det gode!

Det er ikke intimiteten i seg selv jeg har noe i mot. Jeg vil gjerne høre folks innerste hemmeligheter. Men det må jo være juicy. De må være noe som får facefølgerne til å føle seg bedre. At du har syklet tre mil og forbrent 2300 kalorier interesserer meg langt opp på innsiden av ryggraden. Det eneste det gir meg er dårlig samvittighet og en økt bevissthet på hvor mange lag med fett rundt hjertet det er siden jeg selv trente sist.

At du har tatt juleferie og fått hjemmelaget middag av kjæresten, som deretter tok oppvasken og støvsugde, kan du godt skrive på en lapp du legger i peisen dere sitter og nikoser dere foran. IKKE bruk det som nok en strøken facebookfasade.

Jeg får brekningsfornemmelser av idyll – jeg vil oppildnes av bedrag.

Selv oppdaterer jeg statusen ofte og stort sett i utide – garantert med en haug av informasjon facebookfrender flest kan klare seg uten. Men jeg prøver i hvert fall å passe på at de handler om flauser, feil og fanteri. Har man først spist femten kokosboller på én dag, kan man i det minste passe på at det kommer noe godt ut av det: Nemlig andres mulighet til å føle seg bedre enn deg. De færreste har jo spist flere enn fire.

Våkner du på en fremmed sofa i suburbia, etter et nachspiel med det du trodde var kule vampyrer (etter å ha sett 22 episoder av ”True Blood” sammenhengende forut for festen), og finner Vidkun Quislings ”En fører blir til” på bordet foran deg, er det bare å legge kortene på nettet. Mest sannsynlig vil det bidra til at noen føler DERES søndag blir hundre ganger bedre.

Det er bare å innse at det kun er én sann fryd, nemlig skadefryd. Fremkall den i et statusfelt nær deg. Nå!

IDIOTFELLEN

Når du har kjent finanskrisen etse hull i den fra før av anoreksiske overskuddsposten, byttet ut Gilde med First price og tørket deg bak med resirkulert grovpapir, er det vanskelig å ha empati med sløserne på skjermen.

Jeg snakker selvfølgelig om «Luksusfellen» på TV3. Jeg klarer ikke å se på det programmet uten at aggresjonen klorer seg knurrende opp fra stemmebåndene før første reklamepause. For menneskene som hjelpes er ikke ressurssvake skoletapere som ikke visste bedre og ble svindlet av en slu, nigeriansk e-postliga. Dette er IDIOTER som har slengt på seg økonomiske skylapper og kjørt full kredittpinne hele veien til konkurs.

I fjor høst, da lommebøkene gikk tomme og konjunkturpilen stupte til bunns, gikk seertallene til «Luksusfellen» til topps. I stedet for å være ute og drikke 40-kroners kaffe, satt 320 000 seere hjemme og fulgte andre menneskers ruin på ruta. Pengebokpornografien var så suksessfull at TV3 nå kjører ny runde med deltakere som er villige til å legge alle kredittkortene på bordet.

I går var det noen stakkarer med 70 000 i inntekt i måneden, hus med leieleilighet, hytte, naust, to biler og campingvogn som felte sine salte tårer. De hadde like godt latt være å åpne regningene og inkassovarslene i et år, for det var så skummelt, snufs. Nå satt de «plutselig» med 1,3 millioner i kredittgjeld og et varsel om tvangssalg av huset på nakken, dobbelsnufs. Og banken ville at de skulle selge hytta, hyyyyl.

HELDIGVIS strakte TV3s eksperter ut en hjelpende hånd til de kjøpelystne som hadde klart å bruke fem ganger så mange penger som de hadde. Det er jo de som virkelig trenger det! Glem oss kvinner og menn i gata som sliter med å balansere budsjettene i null fordi vi tilpasser forbruket etter inntekt og utgifter. Det er jo en crazy bananas idé! Nei, hjelp overforbrukerne! Gi dem først gjeldssanering, deretter SPA-opphold, gratis strøm eller et nytt kjøkken i premie. DET er motiverende det.

Men det ironiske er jo at vi, som selv tuslet slukørede hjem fra kjøpefesten før kortet ble avvist, likevel strømmer til et hjelpeprogram for dem som ble og gikk berserk på kjøpefestens nachspiel.

Og til tross for min evige irritasjon, blir jeg blant de trofast seerne også i 2009. For når virkeligheten klyper oss i armen, gjelder det å holde blikket fast festet på det som er helt absurd.

(Min første, lille irritasjonsversjon stod på trykk i VG Fredag våren 09)