DE EVIGE JAKTMEGGER

((Neste helg skal jeg i bursdagssjøslag til ei venninne. I den anledning føles det riktig å varme opp med dette innslaget, opprinnelig skrevet for Fædrelandsvennen, fra sist fest i samme anledning - for nøyaktig to år siden:))


De siste årene har jeg sett stadig flere av mine venner gå over til fiendens flertallsrekker og bli to - eller til og med tre. Tradisjonen med singelturer til Syden har skrantet kraftig de siste vintrene. Etter fjorårets solslikking døde den helt ut da min siste single barndomsvenninne sviktet meg og ble samboer før brunfargen rakk å flasse av. Siden den gang har jeg gradvis vent meg til å leve som en enslig mohikaner i et hav av tospannstrekkere. Jeg har følt meg litt som jenta i Kiwi-reklamen, midt i en gjeng av nybakte mammaer: Hun som blir ubekvem av all praten om avkom og avføring og heller vil prate om grønnsaker. Ikke at jeg er så opptatt av grønnsaker, men heller det enn sikkel.


Sist helg hadde jeg en åpenbaring. Jeg var invitert i pinnekjøttbursdag til ei venninne som, tradisjonen tro, snart skal gifte seg. Hun er bare to år yngre enn meg, så jeg forventet en fest full av parhalvdeler - klare til å plapre om menn og barn og bryllup. Men fordommene mine forduftet allerede etter den første akevitten.


- Er det noen flere som er single her, spurte ei.


På responsen hun fikk av stive armer i været, skulle en tro hun hadde tilbudt ekstra dessert. Ti av tolv saueslukere rundt bordet strekte opp handa. Og så begynte vi å le.


Det var den befriende latteren fra en minoritet som plutselig har fått regjerningsmakt. Den ene av de stakkars to opptatte reagerte med å erklære seg "nesten singel", siden kjæresten var i Australia for øyeblikket.


Plutselig var vi "in". Det å være singel var snudd fra å sanke sympati til å være misunnelsesverdig. Humøroppsvinget var momentant. Akevittflaska nærmest skled rundt bordet, mens vi gikk over til å snakke om hvor fantastisk rart det var at nettop VI var single.


Ikke så vi ut som om vi hadde falt ned fra et tak. Ikke hadde vi alvorlige sykdommer. Flertallet var til og med sykepleiere - etter sigende menns drømmedameyrke nummer én. Etter den femte akevitten strakk vi oss så langt som til å si at vi nok var kremen av kvinnekrem i vår generasjon: Det var rett og slett uhørt at vi ikke var bondefanget inn i forhold for lenge siden. Så det så!


Så langt, så godt. Hadde dette vært kiosklitteratur, hadde neste avsnitt handlet om hvordan vi gikk ut på byen og jaktet ned de flotteste eksemplarene av det motsatte kjønn og levde lykkelig resten av våre dager.
Det skjedde ikke. I stedet fant vi jaktgeværet til bursdagsbarnets samboer og poserte i totalt ukledelige positurer foran det utstoppede elghodet i stua. Så spiste vi dessert og drakk litt mer akevitt. Og snakket litt mer om hvor fantastisk flotte vi var.


Klokken halv tre på natta sto en 40-årig sykepleier på bordet og spilte ping-pong med lysekrona, mens resten av prakteksemplarene hoppet asynkront til Whitney Houstons åttitallshits og skrek at vi ville danse med noen. Å gå ut glemte vi.


Dagen derpå våknet jeg med tåke i toppen og et elghode ved siden av meg i sengen. Og syntes ikke det var like rart at jeg var singel.

MITT LIV UTEN HUND

Det er med sorg i hjertet, gneldring i ørene og hundehår på klærne jeg må konstatere at en viss fase i livet er nådd: Den hvor venner og kjente så smått begynner å stadfeste sin etableringsstatus med kjøp av kjæledyr.

Selv har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til firbeinte frender. Med fare for å tråkke på veldig mange tær og et par poter, må jeg innrømme at jeg gjerne kan være foruten venner med fler enn to ben.

Mye av min skepsis stammer fra en relativt «fe-fri» barndom. En blokkleilighet i Oslo var et dårlig utgangspunkt for å starte zoologisk have, selv om jeg en stund gjerne ville prøve. Jeg hadde nemlig en klassevenninne med ikke mindre enn én hund, to katter, tre kakaduer, fire hetterotter, tre hamstre, og sist, men langt fra minst: en fem meter lang kvelerslange i glassbur. Alt dette i familiens blokkeleilighet.

Akkurat kvelerslangen fristet lite, mye takket være en traumatisk barnebursdag hvor gjestene ble servert videoopptak av reptilet som inntok sitt månedlige måltid: En levende kanin. Men flere år på rad stod «HaMsTER» skrevet med speilvendte bokstaver på mine ønskelister – noe min mor glatt valgte å overse, til tross for at hun faktisk forstod skriften.

En periode hadde jeg også stehunden Gaute (en stehund er en hund som tilhører steforeldre). Han må dessverre få sin del av skylden for at mitt frynsete forhold til firbeint fauna. Om en ser bort fra det faktum at jeg trodde Gaute var et hundenavn helt opp i tenårene, da jeg fikk et svært pinlig møte med en gutt som het Gaute, hadde terrieren også andre brysomme bivirkninger.

Under mitt første forsøk på en luftetur, fikk Gaute ferten av et eller annet uhyre interessant – mest sannsynlig skrittet til en annen hund – og satte alle fire beina i fart. Og siden jeg var fem år og hadde fått beskjed om å ikke slippe båndet under noen omstendigheter, gjorde jeg ikke det. Resultatet ble en slepetur over grusen og blodige sår på armer og ben. Arrene, både på kropp og sjel, er fremdeles synlige.

Men det verste var alle kjøreturene til hytta på Sørlandet. Jeg måtte sitte foran fordi jeg pleide å bli bilsyk. Det måtte også Gaute, fordi det var der det var plass. Og foruten kreft og epilepsi, som ga Gaute en tidlig tur til de evige jaktmarker, hadde den stakkars hunden også tannstein. For dem som tror at vanlig hundeånde er ufordragelig, kan jeg fortelle at fem timer i bil med tannsteinhundeånde fungerer utmerket som brekkmiddel.

Med disse inntrykkene friskt i minne synes jeg altså det er usjarmerende med snuter både i skrittet og på middagstallerkenen. Jeg skvetter til et lite infarkt hver gang et skarpt bjeff skjærer meg i øret, og jeg ser ikke den humoristiske siden av opptygde vesker og bæsj i skoen.

Derfor liker jeg nå dyr best på Animal Planet. Der er de både utrolig søte og veldig langt unna.

(Fritt etter original jeg skrev i Østlands-Posten 6. nobember 2004 - men jaggu gjelder den ennå)