BOOBS, I DID IT AGAIN!

Like sikkert som at sevjen stiger i trærne hver vår, er det at et par oppblåste pupper, kombinert med ordentlig dårlig pop, dukker opp i en musikkvideo. Jeg har utrolig nok klart å utsette eksponeringen for Lene Alexandras tidlige sangstunt. Men til slutt brøytet brystene seg fram på YouTube, og jeg fikk Øiens tidligere bowlingballer midt i fleisen mens hun lirte av seg noen hårreisende rim som medførte akutt lammelse i begge hjernehalvdeler (og sannsynligvis ble skrevet i samme tilstand).

Jeg innrømmer det: Jeg er en av disse som gidder å irritere seg over å se og høre hennes brystbølgende «My boobs are OK», Carmas vaskerivoldtekt av Lene Marlins «Unforgivable Sinner», Aylars smertefulle «Boys Boys Boys»-kopi og ikke minst Linni Meisters nasalelektroniske «My ass». For i kjølvannet av disse rundene med musikalsk brekkmiddel tilsatt containerlass med kunstig søtningsstoff, kommer alltid en hel bråte med bråk.

«Big Brother» booker virkeligheten gjennom modellbyråer, barn drømmer om silikonpupper, og dydige samfunnsborgere mener damer bør beholde klærne på. Jeg blir bekymret når 12-åringers største drøm er å bli glamourmodeller, samtidig som jeg får lyst til å banke inn vett med balltre når lensmenn og fremskrittsmenn mener at lettkledde damer som blir voldtatt kan skylde seg sjøl - i hvert fall litt. Eller skylde på forbildene som fyker rundt i flortynne filler og flekser med stemmebåndene.

Da toppidrettsutøverne Mia Hundvin og Kari Traa valgte å brette seg ut i blader i svett sportsundertøy, uteble heller ikke reaksjonene. Som rollemodeller for dagens unge, mente blant annet likestillingsdirektøren at idrettsdamene burde signalisere vellykkethet uten å kle av seg. Men når glamourmodellene gjør det samme, har vi sluttet å løfte på øyenbrynene. Kanskje er det botoxen som stopper oss.

Paradokset er at mens Hundvin og Traa har bevist flerfoldige ganger at de har haugevis med talent, selv med klærne på, er puppedamene kjent kun for å kunne krumme en kunstig kropp. Nå viser de dessuten at det er en gunstig vei til stjernestatus og sangkarriere. Men skal vi noen gang få tatt et oppgjør med objektifiseringen av kvinner, må vi bryte ned logikken som tilsier at en kvinne bare er en kropp. Kvinner skal selvfølgelig få være kropp også, men for å gå over fra svart-hvitt til full regnbueskala, må vi nødvendigvis ha nyansene på banen.

Fenomenet syngende puppedamer slår ikke noe slag for nyansene. Samantha Fox startet sjangeren. Hun var den første som bare var kjent for bryst - og som så mente det kvalifiserte til sangstjernestatus. Etter henne kom en rad med toppløsmodeller på «S» (Sabrina, Stacey Q) som ville synge, og som til og med rakk å gi ut flere singler før de og platekjøperne skjønte at de sugde.

Nå blomstrer musikkanalens videoer med bevrende bakender og bølgende brystpartier. Og unntaksvis kan kvinnen inni kroppen synge også. 20 år med puppepopevolusjon har altså banet vei for «stjerner» med navn som Aylar og Linni, som gjerne synger coverversjoner av Sabrina. Og mens Pink, som faktisk er kjent som musiker, supplerte «Stupid Girls» som en ironisk kommentar til kroppspopen, snublet Øien fullstendig i sin egen oppblåsthet med «My boobs are OK».

Om målet kun er oppmerksomhet - da er oppdraget svært vellykket og det er bare å innse at jeg har gått rett i fella. Neste gang en glamourmodell åpner gapet, er målet mitt å ignorere det fullstendig.

Men kanskje er det bare å innse at det er vanskelig å overse to liter med silikon som skjelver i sur sang?



(Etter original som stod i Fevennen mai 2007 - derfor noe utdaterte referanser...)